Ein ny dag er forbi...

Det var onsdag morgen og september allerede. Kari Helene våknet plutselig. Å nei - var det disse arbeidsfolkene igjen? Det var det. På den andre siden av veien der hun bodde i andre etasjen i kirken var bygningsmennene i full gang med å bore og arbeide med den store blokken. Jaja, tenkte Kari Helene, klokken er 7.45, så det kunne vært verre - selv om man hadde "fri".

Senere på morgenen skulle Kari Helene møte Unni, sin norske kollega i Paris. Det var på tide å betale hele summen til det katolske instituttet for fransk som fremmedspråk. Bare når dette var gjort kunne de få bevis på tilhørigheten til skolen - attestation de scolarité, noe som igjen ville føre til mange reduserte priser på forskjellige steder.

Kari Helene tenkte med seg selv at hun skulle regne god tid, så hun ikke kom for sent til rendez-vous-en. 12 rue de cassette var adressen. Etter ett bytte på metroen og en sjekk på hvilken sortie (utgang) som var best å ta nådde hun fram til overflaten. Problemet var at hun ikke visste hvor hun skulle gå. Etter en stund valgte hun å spørre en ung dame - 'joda' det var den veier - første til høyre. Hun takket og spaserte bortover veien - røde menn var det visst ingen som brydde seg med, så jaja - når man er i Frankrike får man vel gjøre som de franske da - tenkte hun. Der var GAP og der var flere andre rikmannsbutikker - de kunne jo være interessante å titte litt inni - men det fikk være til en annen gang, nå hadde hun ikke tid, og egentlig så kunne hun ikke si at hun kjente seg igjen heller. Da hun trodde hun var kommet rett så viste det seg at gaten hun var i het rue des Canettes, altså ingen katolsk institutt... Heldigvis kom hun seg da frem etter å ha gått i en ganske stor rektangulær labyrint og kunne storme inn på det blålysende toalettet innenfor.

Niste hadde de to norske jentene funnet ut var en god arv å ta vare på, man kan spise når man vil og det er mye billigere. Så kan man evt. slå på stortrommen en gang i blant. Solen strålte og på plassen foran Ville de l'hôtel lekte en far og datter "karusell". Smilende tok faren datteren sin i hendene og snurret henne fort, fort rundt, så bena hennes slapp bakken. Unni og Kari Helene så smilende på dem, mens de lette etter aktuelle turiststeder å besøke. Etter å ha bestemt seg gikk turen til Jardin des plantes, men plantene ble lite beskuet for praten var det som var viktigst - og tiden fløy av sted og brått måtte de bare gå - etter et lite besøk på McDonald's toaletter, for på kvelden var det tid for å utforske de respektive steder hva som kunne være interessant å gjøre av sportslige aktiviteter.

Til middag ble det fiskepinner - denne gangen i stekepanne på gasskomfyr. Engstelig hadde Kari Helene oppsøkt presten, Jean-Claude for å forsikre seg om at hun ved å ta i bruk gassen ikke kom til å sprenge hele kirken i fillebiter. Hun husket sine nervøse stunder i kjemien på videregående. Heldigvis gikk alt bra - middagen ble servert og ingenting eksploderte:)

Litt etter skjema gikk hun for å finne en gymsal - der hvor hun hadde fått oppgitt at det skulle være ulike typer aktiviteter. Hun fant det ganske enkelt. Hvor var det nå denne step-en skulle være? Hun ville bare se litt, hun var ikke sikker på hva hun skulle gjøre, hun ville gjerne drive med en ballsport også - noe som innebar kommunikasjon, en bra ting for å få bekjentskaper. Hun rundet bygningen og så ned på et titalls kvinner trolig rundt 35 og oppover som gikk opp og ned og i sirkel på en boks - typisk step. Klientellet eller hva man nå skulle si var kanskje ikke helt som hun hadde trodd. Var det kanskje ikke vanlig å begynne med slikt før man ble litt mer moden her i Frankrike? Hun visste ikke helt om dette var det hun skulle ta seg til, men kanskje var det akkurat det hun skulle - kanskje skulle hun drive teltmakervirksomhet på step-en?

Hun gikk hjemover, stoppet på et matvarebutikk og handlet - mikrofiberkluter blant annet - leiligheten hennes skulle holdes litt ren ihvertfall, dagen før hadde hun under sengen funnet nærmest en håndball av støv...

Internetten og datamaskinelle ting tok resten av kvelden, en ny venn ble funnet via mail og msn - en fra kirken og avtale om IKEA dagen etter kom i stand. Hun var jo tross alt skandinaver, så hvorfor ikke.

Natten senket seg og hun takket Gud for dagen, bad om velsignelse for natten og om at nakken måtte mykne til neste morgen - putene var kanskje ikke de beste.

salme 4, 9: I fred vil jeg legge meg ned og sove for Du, Herre, bare DU lar meg bo i trygghet.