Januarbrev

Nyhetsbrev fra Paris og Bourg-la-Reine, januar 2010

Kjære alle sammen og ett riktig godt nytt år til dere alle,

Nå er julefeiringen forbi, men det har vært kjempestas å se familie og venner igjen hjemme i Norge.

I fjor bestemte jeg meg for at viss muligheten var der, så ville jeg bli lenger i Paris og Bourg-la-Reine. Jeg begynte å komme litt under huden på folk, bli litt kjent med tankemåte og rutiner, for så bare å dra igjen? Nei, jeg ville prøve å gjøre noe mer, og jeg vet at Gud har brukt meg, også på måter kanskje ingen kan se i dag.

Nytt fra i fjor er at jeg har ett eget opplegg for første og andre klasse i konfirmantundervisningen. Det har vært ett prøveprosjekt, der jeg stort sett har fulgt ett ungdomsopplegg fra Alpha, dette er i tillegg til opplegget som presten har. Målet har blant annet vært å la barna/ungdommene være mer aktivt med og skape bånd dem i mellom. Mange av dem treffer ikke så mange andre kristne venner. En årsak kan være rett og slett det at religion i det franske samfunn blir sett på som en privatsak. Det å være protestant, hva er det? Katolikker og andre med en ikke-protestantisk bakgrunn har svært liten kunnskap om protestantismen, det er i alle fall mitt inntrykk etter at en av barna sa at hans fetter som er katolikk trodde det å være protestant var nesten som å være muslim..

Ungdomsgruppa har i år opplevd et lite – om ikke et generasjonsskifte – så i alle fall ett aldersskifte. Det syns jeg egentlig var godt. Aldersspredningen var litt vel stor, mens det nå er stort sett ungdommer fra 14-17 år som kommer. Det er ikke veldig mange som kommer på ungdomsgruppa. Jeg må prøve å få til litt mer reklame på det, og ellers vil det nå bli satt inn i bladet en etterspørsel etter flere ledere i ungdomsgruppa – to hoder tenker bedre enn ett. Det er noe som jeg ser igjen og igjen at det Forkynneren sier i kapittel 4 vers 9-12 er noe som er verdt å ta tak i.

9Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; 10om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise seg opp! 11Likeledes når to ligger sammen, så blir de varme; men hvorledes kan den som ligger alene, bli varm? 12Og om noen kan vinne over den som er alene, så kan to holde stand mot ham, og en tredobbelt tråd sønderrives ikke så snart.
Vi får se da, om det dukker opp noen lokale som vil være med i arbeidet. I år hadde vi skomaker Martin av Leo Tolstoj som julespill og vårt bidrag til juletrefesten. Vi gjorde det enkelt, men ofte kan det bli det beste, og jeg syns det ble bra. Det er noen kjekke ungdommer. De har mye godt i seg.
Søndagsskolen deler jeg med en annen i menigheten. Vi har de eldste barna, men disiplinen er ikke alltid så lett å holde på. Det er spesielt én som ikke er så glad i å sitte stille og ikke snakke i munnen på andre, men, han er egentlig en god gutt, og det er på eget initiativ at han kommer på søndagsskolen, og det var på eget initiativ at han i september 2008 ville bli døpt. Da var han 9 år tror jeg.
Søndagsskolen, alle fra 7 til 13 år fremførte et julespill sammen som bestod i ett juletre, juleevangeliet og dets aktører. Budskapet med stor B altså, og slik gikk vi inn i juleferien.
MiJi – Mission Jeunesse, ungdomsorganisasjonen under den Lutherske Indremisjonen, fikk i høst fast tilholdssted i Bourg-la-Reine. Vi har hatt ett arrangement i måneden circa. Oppmøtet har variert, det har i alle fall alltid kommet en gjeng hver gang, om enn noen en time for sent på det første møtet, litt komisk og litt frustrerende. Det er for mange ett godt stykke å reise, så det var nok en av årsakene. Det har vært lovsangs-grupper fra to forskjellige menigheter på to av gudstjenestene, noe som har vært veldig bra syns jeg, og det kan fort bli flere lovsangs-grupper rundt om i de forskjellige menighetene som blir med på disse gudstjenestene. Det håper jeg i alle fall. I begynnelsen av oktober var vi samlet en liten gjeng fra MiJi, en leder-weekend på ett katolsk misjonsseminar. Sammen praktiserte vi det å forberede og lede en Bibelgruppe/samtalegruppe, vi hadde en rekreasjonsbit og samtalemuligheter med presten Rafi. Den helgen var virkelig god, for oss alle tror jeg.
Nå i desember hadde vi den årlige kaffebaren. Der fikk jeg stå for dekorasjon, noe som var veldig gøy. Man tager hva man haver og vips så ble både kommode og stillas omgjort til ”bar”. Det ble både verdslig og åndelig påfyll, der vi satt med kakao og diskuterte bønn og hva det har for funksjon.
Det neste store arrangementet til MiJi – årets største er Académie de Louange. En leir for de mellom 11 og 20 år fordelt på to leirer den første uka av skolens høstferie som starter 20. februar. I år kommer det ikke noe team av musikere og dans/drama fra Norge for å bistå leiren, det er vel første året på lenge tror jeg, så vær gjerne med å be om at de rette folka må bli funnet og engasjert for denne leiren.
Før jeg runder av skal jeg bare så vidt nevne alfabetiseringen, ledet av Operasjon Mobilisering, som både Unni (den andre ettåringen) og meg er med på. Denne høsten begynte vi på ett nytt sted, nytt lokale og det ble en del utskiftning av studentene, innvandrerkvinnene. For noen ble det for langt, for andre igjen ble det mulig å komme. Jeg har en gruppe på første nivå, målet er å lære å lese, å få ett større ordforråd og å få inn den elementær fransk grammatikk. Det trengs litt terping på ting, repetere og repetere. Det er ikke alltid like lett å vite hva man bør gjøre når og om alle bør gjøre det samme. Ett faktum som både er ett problem og en ressurs er at folk har vanskeligheter med forskjellige ting. Ressursen blir til når damene seg imellom forklarer og hjelper hverandre på morsmålet det de har forstått til de som ikke har forstått. Majoriteten av ”mine damer” snakker samme språk, Soninké som de selv kaller det, og de kommer fra Mali eller Mauritania. Det er noen skikkelig gode damer og jeg blir mer og mer glad i dem. Vårt mål er å hjelpe dem med fransk språk og å knekke lesekoden, men mest av alt håper vi at historiene fra Bibelen som vi bruker kan føre til at noen vil ta i mot Jesus. Vær gjerne med og be for dette arbeidet.
Det er alltid viktig å se de man har rundt seg i menigheten, snakke med folk etter gudstjenestene og dermed skape og forsterke bånd. Unge som eldre. Det er mange skjulte skatter i en menighet, det gjelder bare å grave de frem. Sammen utgjør vi ett fellesskap.
Med håp og giv drar jeg snart tilbake til Paris og Bourg-la-Reine for å fortsette å gå i de gjerningene Gud har lagt foran.

Gud velsigne dere alle i det nye året.

Klem fra Kari Helene